Langfredag

Langfredag
Mennene som holdt vakt over Jesus etter at de hadde tatt ham til fange, gjorde narr av ham og slo ham. De flettet en krone av torner som de satte på hodet hans, og spottet ham fordi han kalte seg jødenes konge. Da det ble dag, førte de ham fram for Det høye råd, som var jødenes høyeste domstol. Den besto av mange av de religiøse lederne i landet, med ypperstepresten som leder. De spurte ham om han var Guds sønn, og Jesus svarte: ”Dere sier selv at jeg er det.” Da sa mennene i ”Det høye råd” at de ikke trengte noen til å vitne mot Jesus, for han hadde selv innrømmet at han kalte seg Guds sønn. Dette var det som Jesu motstandere syntes var verst, for de mente at han spottet Gud når han sa at han var Guds sønn. Derfor mente de at de nå hadde nok på ham til å få ham dømt til døden.

Men Israel var ikke et fritt land på den tiden, det hørte inn under Romerriket. Derfor kunne ikke ”Det høye råd” dømme noen selv, de var avhengige av at romerne var enige i dommen. De førte Jesus fram for Pilatus, som var den som regjerte for romerne i Israel. Pilatus skjønte ikke helt hvorfor det var så galt, det Jesus hadde gjort, og ville helst at han skulle settes fri. Men jødene sto på sitt, og begynte å hisse seg opp. De ropte: ”Korsfest ham! Korsfest ham”! Pilatus var redd for å komme i bråk med jødene, så til slutt gikk han med på at han skulle korsfestes.

Jesus ble ført til et sted som het Golgata, og der ble det satt opp tre kors. I tillegg til Jesus var det to forbrytere som også skulle henrettes denne dagen. Det var mye folk der for å se på henrettelsen (korsfestelsen), og noen hånte ham og sa ”andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse”. En av røverne som også var korsfestet, spottet også Jesus, men den andre røveren sa til Jesus: ”Tenk på meg når du kommer i ditt rike.” Da svarte Jesus: ”Sannelig, jeg sier deg, i dag skal du være med meg i Paradis”. Da Jesus døde midt på dagen ble det mørkt som om natten.

Jesus ble han gravlagt i en hule som var hogget ut i bergveggen. Det ble satt vakter ved graven, for de som hadde fått ham drept husket at han hadde snakket om at han skulle dø, og så stå opp igjen. Derfor var de redde for at disiplene hans skulle komme og ta liket, og så si at han var stått opp fra de døde.

Tro og overtro
Langfredag eller ”den svarte fredagen”, var tradisjonelt en kollektiv sørgedag, da nesten alt folk foretok seg skulle minne om Jesu lidelser, og gi uttrykk for at de var villige til å ta del i den både åndelig og fysisk. Ingen annen dag i året var underlagt så sterke restriksjoner, og belagt med så mange folketrobaserte fromhetshandlinger. Det var nødvendig at dagen ble opplevd pinefull og lang, lengre enn alle andre dager, fordi Jesus måtte ha kjent det slik da han led for menneskenes skyld. Det skulle minnes gjennom stillhet, faste og endeløse husandakter. Lenge var det skikk å bære sørgeklær, både hjemme og til kirke, og de som hadde flagg, firte det på halv stang ”til minne om Kristi død på korset”.

Det sier seg selv at en så streng helligholdelse også inkluderte et generelt arbeidsforbud. Likevel støter vi stadig på utsagn i tradisjonsmaterialet som viser at langfredagsarbeid ikke bare ble tolerert mange steder, men var akseptert og ble utført med støtte i tradisjonens egne religiøse normer og holdninger.

Den dansk-norske reformbispen Peder Hersleb (1689-1757) forundret seg storlig over dette og skrev nokså oppbrakt om ”den gemene” nordmanns respektløse omgang med helligdagsbudet: ”Det er ganske merkeligt, hvorledes Bønderne endnu paa enkelte Steder - Meddeleren erindrer selv dette fra sin egen Barndom i Kvinesdal i Christiansands Stift - ikke betragte Langfredag som lige med de øvrige Helligdage, men tillade sig at arbejde paa den Dag med paafaldende Frihed”.

Hundre år senere var langfredagsarbeid blant bøndene fortsatt så vanlig i Sør-Norge, og ikke bare ”på enkelte steder”, at vi trygt kan snakke om en gammel og seiglivet skikk som må forklares på en annen måte enn biskopen gjorde.

Heldigvis er folketradisjonen selv med på å understreke det helt spesielle ved dette helligdagsarbeidet. Det skulle være det verste og tyngste en visste: hente hjem ekstra fór til buskapen, kjøre møkk på åkeren, måke sauefjøs og grisebinger, ha storvask på stølene, sanke og stable ved i utmarka. Arbeidet måtte settes i gang i otta, og både karer og kvinnfolk, barn og tjenere skulle jobbe i skitne, stygge klær og på fastende mage. Eneste tillatte ”føde” var dagens tekst i bibel og huspostill. Meningen var å ”ihukomme” og ”lide med Frelsaren”.

LANGFREDAGSRIS
Ingen langfredagsskikk er mer omtalt enn risingen, som hadde mange navn på folkemunne: langfredagspisk, langfredagshogg, langfredagsmykja, langfredagsstrygen, langfredagsskjerpa.

I den gamle folkelige fromhetstradisjonen var Jesu navn en kraft som kunne aktiviseres til vern for folk og fe. Det gjaldt ikke minst langfredagsbønnene, en mellomting mellom formler og kirkelige bønner. Å lese en slik for seg selv, kunne gi syndsforlatelse og vern mot sykdom, trolldom, svikefulle mennesker og uvenner: ”I vor Herres Gud Fader, Søn og Helligaand, i vor Herres Jesu navn binder jeg alle mine fiender og uvenner ved vor Herre Jesu saar og vunder. Jeg binder deres hierte og mun, tender og tunge, deres lever og lunge, sabel for des mun at de ikke skal tale eller imod meg sige i denne dag ved vor Herres martyr og beske pine som han led for den ganske verdens synder ...”
I innhold og funksjon, som primitiv ordmagi og katolsk bønnefromhet, står denne og liknende folkebønner fram som dramatiske eksponenter for den religionsblandingen som særpreger folketroen.